Julestemning!

Som alle vet er jeg et følelsesmenneske. Et menneske som så ofte som mulig stopper opp og føler litt på ting og tang. Og om dagen er det julestemning som står høyest oppe på følelses-menyen.

I dag hadde jeg en helt vanlig morgen. Det var mandag, ikke blå-mandag, men likevel mandag. Jeg gledet meg til helga allerede. Jeg så frem til å bli ferdig med alle skriftlige vurderinger og foreldresamtaler, for det blir jeg forhåpentligvis denne uken. Med musikken dundrende på I-poden trasket jeg gjennom Frognerparken. Triste, mørke og grå Frognerparken. Den tidlige høsten er så pen. Jeg har gått gjennom parken mange ganger nå, og det er så pent på høsten, men nå, midt i mellom vinter og høst er det bare grått og trist. Jeg er klar for snø og vinter tenkte jeg. Jeg kom opp til skolen, holdt på å skli og tryne på gresssletta, klarte heldigvis å unngå det, men måtte snu meg litt rundt for å se om noen fikk med seg min "Bambi på isen"-opptreden. Så, midt inne i en av Hetfields harde gitarsoloer på øret gikk jeg inn i en uvanlig mørk gang på skolen. Der spilles det julemusikk, det er tent røde og lilla stearinlys og den rolige stemningen kom som kasta på meg. Og jaggu sto ikke rektor og assisterende der med store smil, nisseluer, pepperkaker og en stor kaserolle med gløgg. Noe så koselig. Jeg ble nesten litt rørt der jeg stod, og fikk bekreftet nok en gang at jeg stortrives på Skøyen. Jeg har valgt riktig sted å jobbe! Det er viktig å sette pris på de små tingene, og dette var noe som virkelig "made my day".

Takk for det!

Kos dere i adventstida!

Thomas Nordahl

Pedagog og lærer ved Høgskolen i Hedmark, Thomas Nordahl, var grunnen til at i overkant av 1100 lærere var samlet idag. I tog fra t-banestasjonen toget pedagogene seg inn på Philadelphia på Tullinløkka. Mannen som stod på scenen er en fantastisk foredragholder. Han er tørrvittig, faktaorientert, karismatisk og spennende å høre på. Lærerne i salen brøt ut i spontan applaus flere ganger i løpet av de to-tre timene foredraget pågikk.

Nordahl, som har skrevet flere av pensumbøkene i pedagogikk til lærerutdanninga hadde som mål å gi oss litt input om læreren- som er viktigst. Det er læreren som har alt og si, i forhold til elevresultater. Det er læreren som må gjøre noe annerledes om relasjonen til elevene ikke er god. Det er læreren som må gjøre noe om en klasse er vanskelig. Det er læreren som må gjøre noe om det er dårlige resultater i en elevgruppe.

Nordahl mente også at noe må gjøres med pedagogikken på lærerutdanninga. "Pedagogikk-pensum på lærerutdannninga har jo til nå har vært overveiende vektet av døde menn" og dette er sant. Jeg tror 60-70% av pensum under utdanninga mi handlet om Skinner, Piaget, Vygotsky og alle de andre gamlegutta. Og pensum forteller at gamlegutta var inne på noe, men at vi har gått bort fra denne pedagogikken for lengst. Allikevel ble det sett som positivt når vi studenter begrunnet våre teser og oppgaver med resultater fra forsning gjennomført av gamlegutta.

Det var deilig å høre hva vi som lærere bør prioritere og hva som er "svake timer" og hva som er "solide timer". Det var godt å få bekreftet at det jeg gjør hver dag er riktig og at jeg priorierer slik jeg bør.

Det er inspirerende å høre en kollega gjennomføre en "samtale" på denne måten med så mange lærere. Jeg tror ikke det var en eneste lærer som gikk derfra idag og var negativ.

Om du noen gang får muligheten til å gå på et foredrag med Mr. Nordahl - så grip sjansen!

Jeg så et par øyne en gang

Jeg ryddet opp litt hjemme idag, og gikk gjennom en del gamle ting, og der fant jeg et dikt jeg skrev en gang for lenge siden. Jeg har alltid likt å tenke ut diktstrofer, men jeg har har aldri vært flink til å skrive dem ned. Det er antagelig mest fordi det er skummelt, spesielt med tanke på at noen kanskje skulle komme over dem, og lese dem. Noen ganger ble tankene til hele dikt, og det hendte jeg fikk ned noe av det på papir. Skulle egentlig ønske at jeg var bedre på å skrive ned sånn, kanskje jeg en dag klarer å lage en hel sang. Jeg sitter og plunker på både gitaren og keyboardet vårt iblant også, men det er lenge til det blir noe av det, for foreløpig blir det bare sure akkorder. Og kanksje et dikt til?



Så et par øyne

Så et par øyne, mistet pusten og skle.
Følelse av spenning og rus, glede og bekreftelse.

Så et par øyne, mistet pusten og falt.
Følelse av lykke og forelskelse, håp og støtte.

Så et par nydelige øyne, mistet pusten og stupte.
Følelse av kvalme og vedmod, tomhet og tårer.

Forventninger som ikke ble som de skulle,
ønsket om noe nytt,
håpet som ble slått i bakken,

konsekvensene som kom etterpå
var det ingen som advarte om.

Jeg så et par nydelige øyne - og gråt.