Summerrain

Kveldstur med Bono. Det blåser, sommeren er på hell, det er jakkevær. Jeg har nok en gang plass til både godbiter, nøkler, hundeposer, leker og penger i lommene, for nå er det nødvendig med jakke igjen. Sommeren er virkelig over. Når jeg går ut kjenner jeg vinden kiler meg godt bortover kinnet, og den tar tak i det løse håret og blåser det nesten av. Mørket kommer fort og Bono blir igjen den lille tenåringsvalpen som boffer på alt som beveger seg i vinden. En pose blåser forbi sammen med noen blader og han blir helt skrekkslagen og stivner som en stokk.

Vi går opp gjennom parken, gjennom alle løvtrærne og bladene som nå ligger på bakken. Det er nesten tomt, bare en annen hundeeier på andre siden av parken med en løs hund. Den er for langt unna til at Bono tør å løpe bort, så vi går bare videre, målrettet oppover. Helt oppe på toppen stopper vi opp og ser ned på Oslo. Vakre Oslo by i høstmørket. Skyene var mørkerosa og noen faretruende svarte skyer kom fra Nesodden og innover fjorden, og farget det vakre rosa bildet mørkere og mørkere. Jeg kjente et drypp, og så et til, og før jeg hadde rukket å ta på meg hetten, eller gått et skritt, var det som å stå i en foss. Vannet dundret ned, og Bono så halvfortvilet opp på meg og lurte på hva jeg mente han skulle gjøre, for han ble jo våt! Jeg stod der, tuslet sakte nedover trappen, og kjente at vannet trengte gjennom lagene med klær og festet seg klamt til kroppen. Men jeg ble ikke kald. Ikke ble jeg sur eller oppgitt heller. Tanken om mangelen av en paraply slo meg ikke, det var bare deilig. Vi gikk rolig hjemover i motsetning til alle andre. Og jeg kjente det, jeg kunne ikke noe for det, men jeg måtte smile. Jeg synes det var så deilig å bare bli våt, sånn helt uten å kunne gjøre noe med det...

Helt sikkert, nesten...

Husker du da du stod i isdisken da du var liten? Da du så vidt rakk opp over kanten. Du hadde nesten helt sikkert bestemt deg før du kom inn på bensinstasjonen, nesten helt sikkert kom det til å bli lollipop. Du var tørst og lei etter mange timer i sommersol-varm bil og du hadde lyst på noe godt. Men da du kom til disken, og akkurat klarte å titte over kanten, så lå det en ny is i disken, en ny og spennende is, med både den gode saftisen i bunn, men også sjokolade og kanskje litt vaniljeis. Og da kom dilemmaet. Hva velger man da? Velger man det man vet 99% helt sikkert, nesten at man kommer til å bli fornøyd med, siden man har vært fornøyd med det valget så mange ganger tidligere? Den som er så god og søt, som har alt du egentlig har lyst på, men som du kanksje kjenner litt for godt, at du dermed mister litt magien med noe som skal være så godt og spennende..

Hva om du velger den andre, den nye isen? Det er jo så spennende med noe nytt. Og når man er sju år, og så vidt rekker over isdisken har man ikke allerede valgt nye ting tusen ganger før, det virker jo bare så veldig spennende. Man har ikke opplevd at nye ting ofte ikke alltid svarer til forventningene, og derfor virker det så forlokkende. Man er heller ikke det spor lei, og dermed er det ekstra fristende.

Disse dilemmaene og luksusproblemene kommer igjen og igjen gjennom livet, om enn i litt andre størrelser og omfang enn isvalget, og det er like vanskelig hver gang. Men en ting har jeg lært. Inntil jeg har tatt det rette valget, slår jeg meg aldri helt til ro med det valget jeg har tatt. Dermed er det sjelden jeg velger Lollipop, for den nye isen er jo helt sikkert bedre? Helt sikkert, nesten?