fredag 17. september 2010

Summerrain

Kveldstur med Bono. Det blåser, sommeren er på hell, det er jakkevær. Jeg har nok en gang plass til både godbiter, nøkler, hundeposer, leker og penger i lommene, for nå er det nødvendig med jakke igjen. Sommeren er virkelig over. Når jeg går ut kjenner jeg vinden kiler meg godt bortover kinnet, og den tar tak i det løse håret og blåser det nesten av. Mørket kommer fort og Bono blir igjen den lille tenåringsvalpen som boffer på alt som beveger seg i vinden. En pose blåser forbi sammen med noen blader og han blir helt skrekkslagen og stivner som en stokk.

Vi går opp gjennom parken, gjennom alle løvtrærne og bladene som nå ligger på bakken. Det er nesten tomt, bare en annen hundeeier på andre siden av parken med en løs hund. Den er for langt unna til at Bono tør å løpe bort, så vi går bare videre, målrettet oppover. Helt oppe på toppen stopper vi opp og ser ned på Oslo. Vakre Oslo by i høstmørket. Skyene var mørkerosa og noen faretruende svarte skyer kom fra Nesodden og innover fjorden, og farget det vakre rosa bildet mørkere og mørkere. Jeg kjente et drypp, og så et til, og før jeg hadde rukket å ta på meg hetten, eller gått et skritt, var det som å stå i en foss. Vannet dundret ned, og Bono så halvfortvilet opp på meg og lurte på hva jeg mente han skulle gjøre, for han ble jo våt! Jeg stod der, tuslet sakte nedover trappen, og kjente at vannet trengte gjennom lagene med klær og festet seg klamt til kroppen. Men jeg ble ikke kald. Ikke ble jeg sur eller oppgitt heller. Tanken om mangelen av en paraply slo meg ikke, det var bare deilig. Vi gikk rolig hjemover i motsetning til alle andre. Og jeg kjente det, jeg kunne ikke noe for det, men jeg måtte smile. Jeg synes det var så deilig å bare bli våt, sånn helt uten å kunne gjøre noe med det...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar