Trygg?

Det finnes de som ikke føler seg komfortabel i båt, de som er redde og som ikke liker seg spesielt. De føler at havet er noe de ikke har kontroll på, noe stort og skummelt. Med de siste dagenes drukningsstatistikk ferskt i minne, så skjønner jeg jo på en måte hva de tenker på. Men pappa har alltid sagt til meg: "ha respekt for havet, men ikke vær redd for det". Det føler jeg er en veldig fin måte å si det på, og det er nok riktig, for er man redd, så skal det så lite til før det skjer noe ekkelt. Jeg har kjørt båt siden jeg var bare 7-8år. Pappa har prioritert at vi skulle bli vant til sjøen, og at vi skulle like det, så vi har hatt mange forkjellige båter opp igjennom. Jeg og venninnene mine cruisa rundt med en GH-11 med 10 hester fra jeg var bare 11-12 år, og da jeg ble litt eldre hadde pappa funnet ut at vi måtte prøve en zodiak, så da var det mitt og pappas prosjekt den sommeren. Den ligger nå under taket i garasjen hjemme, og venter på at mine nevøer og kusiner skal bli gamle nok til å bruke dem. Familien kjøpte båten med stor B for noen år siden, en Yamarin 5910, og den er jeg veldig glad i. Den er utrolig god å kjøre, og den kommer opp i plan, uansett hvor mange trillebårer, vedfavn, vaskemaskiner eller gressklippere du skal ha oppi den. Tro meg, vi har prøvd alt sammen.. ;)

Trofaste og trygge 5910!

Jeg sitter nå på terrassen på Postmyr. Jeg ser utover sjøen:

Det er vindstille og jeg benytter meg av den rolige stemningen til å tenke. Hva er det som gjør at dette stedet får meg til å føle? Hva er det som gjør at jeg blir rolig, og trygg? Hva er det som gjør at jeg kan lade batteriene hele sommeren, i regnvær som i sol, slik at jeg kan gå en hel vinter og fortsatt smile når jeg tenker på det?

Trygg?

De kjente måkeskrikene.

Humlene som surrer inne i rosebuskene.

Vinden som så vidt leker med vimpelen slik at tauet slår mot flaggstanga.

Svalene som hyler i det de stuper nedover for å fange et insekt.

Sjøen som skvulper mot skjærene langt der ute.

En liten fiskebåt som tøffer utover og etterhvert bli usynlig i horisonten.

Trærne som beveger seg i vinden.

Duften av Rosa Ragusa og nyslått gress.

Stråene som står og hvisker til hverandre.

Barnestemmer og barneføtter på en brygge langt, langt unna.

En maur som kryper over foten min.

Lukten av sjø.

Alt dette er livet, livet jeg lever om sommeren, uansett hvilke andre tanker som fyller hodet, så gjør dette meg trygg.

Tanken på å være omringet av hav gjør meg rolig, det er noe som er så deilig med det.

Elsker... Elsker ikke... Elsker..?